Bokomtale Rallaren og Djevelens tunnel

Av Kjartan Kvernsveen

Erling Monrad Nesbø – «Rallaren og Djevelens tunnel»

15,5x21,5 cm. 210 sider. Innbundet. Nynorsk, ispedd lokal dialekt.

Forfatteren skriver i forordet at «Boka er kommen ut av eit manus eg har hatt i hovudet sidan eg var liten gut. Kven var rallaren? Kvar kom han i frå?» Så diktet han opp en historie slik han «trur det kunne ha vore.» Fremgangsmåten er kjent som «faksjon»; en mellomting mellom fakta og fiksjon der oppdiktede personer plasseres inn i faktiske hendelser der de også omgås historiske personer som tidvis gis en annen rolle enn det strengt tatt er historisk belegg for. Av mer kjente eksempler i fra Norge i nyere tid nevnes dramaserien Makta (2023), fjernsynsserien «Atlantic Crossing» (2020) og fiksjonsfilmene «Kon Tiki» (2012) og «Max Manus» (2008)

Nesbøs valg av hovedpersoner og hendelsesområde (Bergensbanen Voss-Haugastøl og Flåmsdalen) – faller sammen med hans eget språkområde. Dermed kan han la deler av dialogen utfolde seg på den lokale dialekten. Etter denne anmelders vurdering bidrar dette positivt til historiens opplevde troverdighet. Hendelsesområdet er der forfatter tilbragte ikke bare det meste av sitt yrkesaktive liv, men også svært mye fritid. Han både kjenner og skildrer det godt. Anmelder har beveget seg nok i samme område til å kunne nikke gjenkjennende mer enn én gang. En del faktakunnskaper legges i munnen på den historiske skikkelsen Gjert Gjertsen Kårdal som deler disse med bokens fiktive hovedperson.

Nesbø følger i fotsporene til fortellere som Sigvart Heber («Da Bergensbanen blev til» med undertittelen «Fem aars ingeniørliv paa høifjeldet» (1924)), Bjørn Rongen (trilogien «Toget over vidda», «I jøkulens skygge» og «Klart for tog» (1956–58)) og Jan Guillou («Brobyggerne» (2011). Alle forteller de om de som bygde Bergensbanen, men fra hvert sitt ståsted. Bergensforfatteren Gunnar Staalesen avlegger også rallarene en visitt i første bok av trilogien «1900 Morgenrød» (1997), «1950 High Noon» (1998) og «1999 Aftensang» (2000).

Kjente forgjengerne til tross; Nesbøs fortelling står trygt på egne ben. Om denne anmelder var blitt spurt om å anbefale én eneste bok om rallarlivet på Bergensbanen, er det sannsynlig at jeg ville ha anbefalt Nesbøs bok. Vel er han med god margin den yngste av forfatterne som har berørt temaet, men han har levd tettere på det historiske området – og over lengre tid. Han kan også ha hatt muntlige kilder med førstehånds kunnskaper fra anleggstiden.

Det fremgår ikke alltid klart hvilke av Nesbøs personer som er oppdiktet og hvilke som faktisk har levd. Denne anmelder kjenner til en del av dem som har levd, men neppe alle. Denne usikkerheten lar seg rydde av veien for den som er interessert nok, men den forstyrrer uansett ikke leseropplevelsen. De historiske hendelsene som nevnes i boken – dato for gjennomslaget i Gravhalsen tunnel er kun en av dem – er dokumenterbare. Det samme er sannsynligvis informasjonen om mye av utstyret som brukes.

Om noen en dag vil arrangere en «opplevelsestur i rallarens fotspor» slik for eksempel forfatteren Gunnar Staalesen har en «rundtur i Varg Veums hjemby – Bergen», vil Nesbøs bok være et godt utgangspunkt. De fleste stedene nås eller ses i fra Rallarvegen.

Anmelder kjøpte boken på Finse 1222 – og leste de første sidene inne på Rallarmuseet. Det var vanskelig å legge boken fra seg. Og da natten omsider falt på, og boken måtte legges bort var så vel anmelder som fortellingens hovedperson kommet frem til Upsete. Fra mitt vindu på Upsete Fjellstove var det fri sikt til steder omtalt i boken – der bokens hovedperson og på det meste tusen andre gikk til og fra sitt daglige knog. Men det var mer enn 120 år som skilte oss.

Rallaren og Djevelens tunnel ble Erling Monrad Nesbøs 2. og siste bok. Han rakk så vidt å skrive den ferdig før han gikk bort. 

Forside